Mytoman løgnhals

Det er de færreste forunt å få navnet sitt omgjort til et begrep. Joseph Goebbels er på den måten i sjeldent, men ikke godt, selskap.

Han er blitt stående som selve bildet på naziregimets hensynsløse og ondskapsfulle hatideologi. Som Hitlers minister for propaganda og senere kommissær for den totale krigsinnsats, fant Goebbels sin plass i nærheten av makten. Men biograf Lars Ericson Wolke argumenterer overbevisende for at han aldri egentlig var del av selve makten. Snarere var han dens lakei, en krypende og tjenestevillig tjener for føreren. Ja, det er faktisk mulig å argumentere for at hele Joseph Goebbels' eksistens var avhengig av Adolf Hitler og hans velvilje.

Til gjengjeld var det Goebbels som mer enn noen konstruerte selve førermyten, en særegen blanding av kvasireligiøst, politisk og militært tankegods.

Nobelprisvinneren Carl von Ossietzky kalte ham «en psykopat med klumpfot», og den skal da også lete lenge som vil finne noen sympatiske trekk ved denne 1.65 høye og 50 kilo tunge mannen med det overdimensjonerte hodet. Han var et underlegent og teatralsk barn, han løy fra starten av om sin krigs- og partifortid og han var den kanskje mest brennende antisemitten av alle i den nazistiske ledelsen. Som gauleiter i Berlin brukte han «krystallnatten» i 1938 til å sette ny fart sin egen, stagnerende karriere.

Ericson Wolke berører også Goebbels' besøk i Norge i 1940, og viser hvordan han lenge mente at nordmennene best kunne vinnes for Tysklands sak ved hjelp av åndelig og holdningsmessig påvirkning.

Han var imidlertid ambivalent til både Terboven og Quisling. En oppsiktsvekkende opplysning er det at Goebbels i 1931 iscenesatte et attentatforsøk mot seg selv. Bare et år senere gjorde som kjent daværende forsvarsminister Vidkun Quisling det samme.

Begge møtte de sin skjebne i 1945. Joseph Goebbels tok med seg kone og seks barn i døden. Et siste offer til en fører og en ideologi som hadde gitt ham selv en karriere. Og ondskapen et ansikt.