(Kikitepe Cassette / Universal)
Ingen norsk artist har i nyere tid gjenoppfunnet seg selv på like radikalt og vellykket vis som Jarle Bernhoft. (Marit Larsen gjelder ikke, for det er kortere vei fra «Don't Say You Love Me» til «Don't Save Me» enn man kanskje skulle tro).
Den nye, forbedrede Bernhoft har gitt ut to svært forskjellige album (tre, om man regner med den litt hemmelige konsertplaten «1: Man 2: Band»).
Den sløyt syttitallsfunky solodebuten «Ceramik City Chronicles» (2008) vil for mange være høydepunktet. Den elastiske, Prince-eksentriske funkpop'en på årets «Solidarity Breaks» gjorde ham overraskende nok til en stor stjerne.
Her er et annerledes album til. En hel langspiller med «orkestersoul» og KORK, innspilt i Chateuf Neuf i Oslo i august, med smoking- og sløyfeelegante arrangementer av Eivind Buene. Milevis fra Bernhofts feirede «énmannsband»-format, med andre ord.
Det låter gildt. Og det må sies med én gang: Jarle Bernhoft, en gang skrikete arrogant frontmann i usympatiske, krampe-«rocka» Span (de hadde kontrakt i utlandet!), synger sjokkerende godt, i en tone som er i ferd med løsrive seg fra den massive gjelden til Stevie Wonder han demonstrerte på debutalbumet.
Problemet, om det er et problem, er at «Walk With Me» ikke er den oppfølgeren til «Solidarity Breaks» som mange venter på, men dokumentasjon av en soignert engangsforeteelse.
Det kan videre innvendes at platen er vel baktung på gospel og ballader, og at disse sangene er melodisk tradisjonelle.
Tre nye låter og et par instrumentale bindeledd signert Buene bidrar til følelsen av stort alvor. «Walk With Me» er ingenting om ikke velkledd.
Men den mangler mye av lekenheten som tross alt er et av vokalistens store fortrinn.
Det kan med andre ord være lurt å behandle «Walk With Me» som det den er: En alt annet enn representativ «julegaveutgivelse», et stilig skritt til siden mens vi venter på det neste konvensjonelle albumet hans.
Kanskje blir det veldig annerledes, det også.
BESTE LÅT: «Stay With Me»
MORTEN STÅLE NILSEN