Jeg nekter å kalle dette soul.
Når du plukker låter fra soulhistoriens aller mest gylne øyeblikk av soveromssoul - Marvin Gaye, Bill Withers, Teddy Pendergrass, Rose Royce - er det lov å forvente noe annet enn lyden av et glattpolert salongbord i glass. Faktisk er det godt gjort hvordan superprodusentene Trevor Horn og David Foster makter å av-soulifisere en plate på samme måte som her.
Selv Seal mangler sex-sting. I det rette leiet er stemmen hans både behagelig og særpreget, men den er langt fra funky. Og det er synd at den ligger i dette ene leiet absolutt hele tiden, da blir det slitsomt. «Soul 2» er et sjeldent markedsorientert produkt mot masser så brede som mulig, men platen har fint lite med soul å gjøre.
BESTE LÅT: «Oh Girl»
STEIN ØSTBØ