Oslos ordfører Fabian Stang har etablert seg som hovedstadens suverent mest populære politiker. For det meste på grunn av sitt vennlige vesen, selv om han også viste seg som en samlende leder for byens befolkning etter terrorangrepet 22. juli.
Kanskje overskygger hans menneskelige kvaliteter det politiske.
Jeg skriver kanskje, for jeg er akkurat like klok på politikeren Fabian Stang etter å ha lest denne biografien som før.
Boken er nemlig ren panegyrikk, spredt over 160 luftige sider, og med en meget sjenerøs skriftstørrelse. Noen egentlige nyheter er det vanskelig å få øye på.
I stedet får vi om igjen den velkjente fortellingen om Fabians sosialt privilegerte oppvekst som sønn av Wenche Foss og hennes 20 år eldre ektemann Thomas Stang. En periode hadde foreldrene økonomiske problemer, og de flyttet fra en gedigen enebolig på Skøyen til leilighet i Drammensveien.
For virkelig å understreke de enkle kårene Fabian opplevde, gjør forfatteren et stort nummer av at han måtte ta trikken når han skulle på ski i marka, i stedet for å bli kjørt av sin far. Stakkars gutt.
Heidi Pettersen gir overhodet ikke sitt biografiobjekt noen motstand, og glatter villig over det som åpenbart måtte ha vært av personlige utfordringer for en gutt som i lange perioder ikke så mye til foreldrene sine.
I stedet sprer hun rundt seg med varm luft og velvillige sitater: «Seiling og båtliv har alltid vært en stor glede for Fabian(...)Fabian er ikke en type som liker å sitte i ro. Om det er jakt, idrett, oppussing eller hagearbeid - han må gjøre noe».
Så vet vi det, men jeg trodde faktisk at det viktigste han gjør er å forvalte en av landets mest prestisjefulle politiske posisjoner. Det blir han overhodet ikke utfordret på.
For øvrig sitter man igjen med det klare inntrykk at Fabian Stangs politiske tanker ikke er dypere enn at man kan spasere gjennom dem uten å bli våt på beina.
SINDRE HOVDENAKK