Mye kubjelle. For mye konsept. I tradisjonell trilogilære
er den andre delen transportetappen. Den er den nødvendige og trauste broen som bærer historien fra tilblivelsen i første til konklusjonen i tredje. Riktignok eksisterer unntak fra denne regelen, der andre avsnitt til og med er det mest interessante, utforskende og mørkeste.
Det er også gjerne disse trilogiene som til slutt fremstår som
de beste. Satt i dette perspektivet er det helt riktig at andre del i Kaizers' texmextrilogi om Violeta og opphavet selges inn som mer sjangerspisset og visuelt dystrere enn den forvirrede
starten. De Rolling Stones- rockende åpningssporene har et sterkt kubjellenærvær (frenetisk slått av Janove Ottesen
allerede under albumfremføringen på årets Øyafestival), og voldsomme innsugende allsangrefrenger, som fram til og med gjemselleken «Drøm Videre Violeta» løfter bandet til mye mer enn rent maskineri (sic).
Deretter går det ikke like bra. «Gresk Komedie » høres ut som Melodi Grand Prix-versjonen av kvintetten, «Faen i
Båten» er et humørløst fyllesirkusorkester - og «Far til Datter» en slags hostesaftblanding av Tom Waits og Gorillaz.
I og for seg ingen dårlig idé, men gjennomføringen roter til.
Alt dette ender i jærbuenes forsøk på hiphop i «Silver», komplett med Ottesen-rapping som på den ene siden virker helt naturlig, på den andre helt håpløst, og så vidt er nærmere vellykket enn parodisk.
Avrundingen via Bowiesk poprock og en helt grei metaselvreferende nattasang klarer heller ikke å fjerne utfordringen til bandet. For etter at 2/3 av Violeta Violeta nå er fortalt, kan man lure på om trilogikonseptet eksisterer
for å fortelle en historie, eller om det eksisterer for å gjøre historiefortellingen mulig. Det er i alle fall så mye av sistnevnte i herværende del, at konklusjonen skal sprudle av formidlingsglede for at helheten skal fungere.
Godt for Kaizers at de har et helt år på seg.
BESTE LÅT: «Tusen Dråper Regn»
Slippes fredag 11. november
TOR MARTIN BØE