TV-PREMIERE
«TAXI»
NRK1 mandager kl 21.30
Thrillerserie, 4 deler
«Taxi» åpner med en deilig suggererende vignett. Fra vinduene i en taxi, ser vi filtrerte bilder av Oslo.
Kameraet glir stumt gjennom gatene og gir oss kontrastfylte drømmebilder av alt fra stivpyntede stilettbalanserende jenter badet i glorete gatelys, til forelskede par slynget i en park omgitt av soldis. Vi ser byens aktører. Men de ser ikke oss.
Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, som også hadde regien på «Izzat» (2005), «Varg Veum - Bitre Blomster» (2007) og «Den siste revejakta» (2008), lykkes godt med å sette en tone av overvåkningsparanoia. Det gir forventninger.
Serien går også rett på et innbrudd, hvor taxisjåføren Ahmad (Abubakar Hossain) kopierer over en harddisk til en minnepinne. Det neste vi ser er en syklende, dresskledd Javar (Adil Khan), som blir tatt igjen av en maxitaxi, kjørt av Ali (Zahid Ali) som vil slå av en prat. Fra deres korte ordveksling på vekselvis norsk, urdu og engelsk skjønner vi at familien til Javar helst vil se ham giftet bort, mens han selv er opptatt av frihet.
Javar er en nyutdannet forretningsadvokat med en lovende karriere foran seg. For familien har han en fasade som singel med hybel på Torshov, mens han egentlig er samboer med journalisten Anne (Kaia Varjord) på Oslo Vest. Det er selvfølgelig en kilde til konflikt dem imellom. Men virkelig trøbbel havner han ikke i før Ahmad, som er Javars svoger, kommer til ham med minnepinnen han hevder er full av informasjon om regnskapsjuks.
LES OGSÅ: Droppet voldelig TV-trailer
Når taximafiaen, som de fremstilles som, finner ut at Javar er mannen med minnepinnen, starter en jakt der advokaten har både oddsene og hele drosjeselskapet Taxi123 mot seg. Og de leker ikke drosjebutikk.
I likhet med på «Izzat», er Rolfsen her også manusforfatter. Han leverer pakistanske så vel som norske rollefigurer som tidvis virker vel karikerte.
Selvfølgelig må ting kunne settes på spissen for å få til driv og spenning i en serie, men her er Javars foreldre kun opptatt av ære og å få barna gift - helst med en velutdannet lege fra Pakistan, og Annes far klarer ikke en gang å uttale navnet til Javar, som han selvfølgelig hater.
Det er godt og friskt å se en spenningsserie fra et norsk miljø vi ikke ser mye til på skjermen, men «Taxi» kan selv bidra til stigmatisering av både de skattesky pakistanske taxisjåførene og de fremmedfurtne norske gubbene. Det er ingen tvil om at typene finnes, men det er synd at de få gangene vi ser norskpakistanere på skjermen, må det være som lyssky gangstere eller giftekåte foreldre.
Javar er selvfølgelig unntaket. Han forsøker å balansere de to sidene av livet sitt på samme måte som han prøver å balansere sinnsro og sinne under kampsporttreningen vi ser ham drive med. Det går ikke alltid like bra.
Men kampsporttreningen og all syklingen fungerer som en god forklaring på hvorfor Javar har den fysikken han har, og klarer å komme seg, i hvert fall i første omgang, unna en hel bande taxisjåfører ute etter å ta ham.
Adil Kahn, så langt kjent som «Danse-Adil», klarer seg bra som skuespiller. Vi tror på formidlingen av dilemmaet hans, med å levere på jobb, innfri foreldrenes forventinger og samtidig leve det livet han selv vil leve. Og man får lyst til å bite negler av å se ham i akrobatisk aksjon.
Varjord spiller passe frustrert over kjærestens manglende vilje til å medgi for familien at de er sammen, og har en naturlig kjemi med Khan, med unntak av et par småpinlige klinescener. Anne og Javar er så forelsket av de må si «mmmmm» hver eneste gang de kysser.
«Taxi» byr også på et morsomt gjensyn med skuespillere du ikke har sett på en stund. Tidligere Barne-TV-onkel Jarl Goli dukker opp som den alt annet enn godslige sjefen for Skatt Øst og Bibi Razia, som var med i «Familiesagaen de syv søstre» på 90-tallet, spiller nok en gang moren til hovedrollen, som hun gjorde i «Izzat». Zahid Ali leverer en herlig nøytral og tilbakelent rolleprestasjon.
«Taxi» er en fortelling med driv og dramatikk. Men den har elementer som skurrer.
Uten å røpe for mye av handlingen, kan en si at det pressetekniske i fortellingen ikke helt holder mål. Det er også vanskelig å forstå at å knuse Javar er den eneste, soleklare løsningen på den etter hvert intrikate floken. Klippingen gjør også tidslinjen forvirrende i noen scener.
Alt i alt er «Taxi» blitt en serie som ikke helt innfrir løftene den gir i vignetten. Men den er spennende nok til at du vil være med videre på turen.
INGVILL DYBFEST DAHL