Det kan være litt vanskelig å få grep på hva Florence + The Machine egentlig er. Skapes musikken ut fra sinnet til førstedame Florence Welch, eller er det resultatet av nitid arbeid fra et band?
Uansett hva svaret er, så har det rikelig med romklang.
I motsetning til klangtørre «Lungs», nesten parodiske mengder.
Det eteriske som slikt gjerne gir, kan være besnærende, spesielt siden 25-åringen skriver operapop med imponerende krav til patos og kubikkmeter.
Slik musikk som kan plasseres i solsiden mellom Kate Bush sine bortblåste høyder og Elton John på sitt mest henrivende syttitall.
Og som en surrealistisk aperitif, førstesingelen «What The Water Gave Me», en hyllest til meksikanske Frida Kahlos maleri med samme navn.
At dette strekkes over et vanvittig spekter av hester, harper, djevelbesettelse og kjærlighet for kjærlighetens skyld, gir håp om et overflødighetshorn av glitrende britisk eksentrisme og lidenskap.
Men mytebasert filosofering og monumentalt føleri krever gode og tydelige konklusjoner. Det klarer hverken Florence eller maskinen. Låtene er på langt nær like interessante som konstruksjonen skulle tilsi.
Oppbygningen er massiv, solid og mektig, men albumet vaier fra enorme høyder til dype daler.
Som et helt album føles det mest som en berikende tur til toppen av et fjell, for så å oppdage at tåka ligger tjukt når man når toppen og skal ta til seg utsikten.
Da er det ikke så viktig om det er Florence alene eller hele gjengen som står bak.
Men de skyldige kan gjerne begynne med å skru av klangboksen.
BESTE LÅT: «Breaking Down»
TOR MARTIN BØE