Tørst, men tiltagende veloppdragen.
Jo mer han toner ned Ted Nugent-retorikken, jo mer spiselig blir Toby. Til og med det sleske gliset hans er til å holde ut.
Perioden da Keith ønsket å være et énmanns-Lynyrd Skynyrd later til å være over, erstattet av et inderlig ønske om å bli den nye Waylon Jennings (med svakere stemme). Man stusser når Keith blander inn «atmosfærisk The Edge-gitar» eller krampejovial allsang («Red Solo Cup») i «roadhouse»-miksen sin. Og ja, det høres ut som om han kjeder seg i balladene.
Men har noe Keith-album hatt flere låter om drekking? Tror ikke det. Mange vil ta dét som en anbefaling i seg selv.
BESTE LÅT: «Beers Ago»
MORTEN STÅLE NILSEN