«Æresordet»
Biografi, 624 sider
Cappelen Damm
Det starter med en forlovelse og ender med en fordrivelse. I tidsrommet fra 1928 til 1940 skulle kong Haakon 7. oppleve noen av sine beste og verste stunder.
Sterkt beskåret
Som i de tidligere bindene av dette kjempeverket om det selvstendige Norges første konge og dronning, veksler Tor Bomann-Larsen også i «Æresordet» fint mellom det nært familiære og det mer ytre politiske. Men i motsetning til de fire foregående bindene, er resten av Europas kongelige langt mindre synlige i denne boken.
Den internasjonale dynastiske dimensjonen er sterkt redusert, noe som bokstavelig talt har en historisk forklaring.
Etter første verdenskrig var jo en rekke av de eldste kongehusene ganske enkelt borte, og flere av de andre hadde fått sin rojale selvstendighet sterkt beskåret. Nå var det de velorganiserte massebevegelsene som på en helt annen måte definerte det politiske klimaet. I Norge og i resten av verden.
Krevende oppgave
1930-tallet var mer enn noe ideologienes tiår. Derfor var det en krevende oppgave Haakon hadde gitt seg selv når han mer eller mindre på egen hånd skulle finne sin egen rolle som en moderne, demokratisk men også opphøyd monark. Det er en balansegang ikke mange hadde maktet like overbevisende som den danskfødte kongen av Norge.
I den ulykkelige Grønlandsaken, der norske krefter gjennomførte det som nærmest må kalles en privatdrevet anneksjon, stilte Haakon seg ikke bare lojalt på regjeringens side. Han var en aktiv pådriver for Norges interesser, og tok det imperiale nederlaget like tungt som politikerne.
Brev til fetteren
Men kongen var senere også utad lojal mot Arbeiderpartiregjeringen til Johan Nygaardsvold, selv om dennes langt fremskredne nøytralitetsholdning i utenrikspolitikken ga ham enormt med hodebry.
Det er i det hele tatt de hjemlige aktørene vi leser mest om i dette bindet: statsministerne Johan Ludvig Mowinckel og Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og ikke minst stortingspresident Carl Joachim Hambro. Sistnevnte er nok den av politikerne som slipper best fra Bomann-Larsens vurdering. Men den viktigste aktøren i denne boken er ved siden av Haakon selv hans sønn og tronarving kronprins Olav.
Den unge prinsen er nå blitt en voksen mann, som i løpet av boken blir gift og stifter familie med sin svenske kusine Märtha. Når dronning Maud dør i 1938 er det Olav som blir sin fars aller nærmeste.
Det er svært interessant å følge Olavs egne politiske tanker. Allerede i 1935 tok han i et brev til sin britiske fetter, prinsen av Wales, til orde for et forpliktende politisk forbund mellom England og det nazistiske Tyskland, først og fremst til vern mot det kommunistiske Sovjetunionen. Og så sent som i 1939 trodde Olav det skulle være mulig å få til en fredsavtale med Hitlers Tyskland.
De beste motiver
Vi som i dag sitter med den historiske fasiten gjør klokt i å huske at kronprinsen på ingen måte var alene om å gjøre seg slike tanker. Olav handlet ut fra det han oppriktig mente var de beste motiver, til beste for Norge. Det samme bør man ha i mente når Tor Bomann-Larsen forteller hvor åpen kronprinsen tilsynelatende var for forslaget om at han skulle bli igjen i Norge etter okkupasjonen i 1940. Også i denne saken bøyde han seg til syvende og siste for regjeringens - og sin fars - ønsker. Slik er det dynastiske skjebnefellesskapet mellom far og sønn blitt enda tydeligere i det de to sammen entrer H.M.S. Devonshire med kurs for England 7. juni 1940.
Med det ender også denne boken, og la det være sagt: Igjen har Tor Bomann-Larsen levert et imponerende stykke skrivekunst. Veldokumentert og velskrevet, han plukker tilsynelatende uanstrengt retoriske og politiske poeng i en fin blanding.
Men selv stilisten Bomann-Larsen har sine svakheter, og han bør huske at det er viktigere å være eksakt enn ekvilibristisk. Selv når man skriver om kongehuset.
SINDRE HOVDENAKK