Steven Soderbergh har vist mange ganger, og kanskje aller best med «Traffic» (2000), at han kan kunsten å regissere filmer med fragmenterte handlingslinjer og flertallige rollefigurer.
I «Contagion» følger vi flere hostende og bleke mennesker, på forskjellige steder i verden, som én etter én får frådende anfall og dør.
En skjønner raskt at vi har med en svært smittsom epidemi å gjøre, og parallelt med jakten på virusets opprinnelse starter det desperate jaget for å finne en vaksine.
Etter hvert som både sykdommen og panikken sprer seg, tas det både moralske og rettslige snarveier i kampen for å overleve.
Rollelisten på «Contagion» er nesten som gjestelisten til Oscar-gallaen. Men at stjernene er med i Soderberghs film, betyr ikke at de får mye plass på lerretet.
Kate Winslet som spesialisten Erin Mears, som prøver å komme til bunns i virusspredningen, er blant dem som heller ikke trenger mye tid for å gjøre inntrykk. Damon, og til tider også Fishburne fremkaller empati, mens Jude Laws usympatiske rollefigur først og fremst distraherer med kunstig tannstilling.
Filmen har interessante betraktninger om bloggernes, helsemyndighetenes og legemiddelfirmaenes makt og ansvar. Som er med på å skape en uro som varer lenge etter at filmen er ferdig.
Den lavmælte tilnærmingen til virusspredningen får godt fram kontrasten til panikken vi oftest bare aner, men av og til får brutale utbrudd.
«Contagion» lykkes godt med å formidle paranoiaen som oppstår etter hvert som frykten for smitte brer seg. Vi ser nærbilder av alt de smittede tar i, hvordan de hoster, hva de kommer i kontakt med.
En tur på bussen blir aldri det samme igjen.
Men til tross for alt filmen gjør riktig, når aldri virussmitten ordentlig ut i salen. Det er for mye medisinskteknisk dveling og litt for mange rollefigurer du aldri rekker å bry deg noe om.
Det ser stilig ut, det henger sammen og musikken av Cliff Martinez, som nylig leverte spenningsbyggende elektrotrøkk i «Drive», understreker den økende angsten.
Det er ingen tvil om at dette er godt håndtverk. Men filmen mangler den ekstra febergløden.
INGVILL DYBFEST DAHL