Å lage film av belgiske Hergé (1907 - 1983) Tintin, er vågalt. For det første tilhører han noe av det tyngste i tegneserietradisjonen overhode. For det andre er hans mange eventyr både tids- og stedsbestemt i en slik grad, at senere gjenfortellinger alltid må bli tolkninger. Og for det tredje er det selve formen: Fra seriestriper til bevegelige film er det adskillig formatavstand!
Steven Spielberg har gått il verket med stort og oppriktig alvor. Og respekt. Han bringer dessuten med seg en grandios animasjonsteknikk, som imponerer kolossalt!
Her er drama og action og humor og slapstick og blødmer i en salig blanding, dette vil være storslagen underholding for et digert publikum!
Aldeles prikkfritt går det dog ikke for seg. I tegneserien er Tintin helt bevisst en gjennomført nøytral figur, bortsatt fra å være en frimodig overenergisk oppstopperblanding av Hardy-guttene og Indiana Jones. Med soleklart arisk opphav.
Nøytraliteten gir spillerom i tegneserien. På film gjør det ham til en mindre interessant figur enn han behøvde å være; den forfyllede vennen, kaptein Haddock, har mye mer å spille på. For ikke å snakke om bikkja Terry!
Tegneserie-action har sine lover, filmaction er noe helt annet. Spielberg overspiller action-kortet på bekostning av en handling som er litt for komplisert og figurer som utvikler seg for lite.
På den annen side er energien umiskjennelig. Og rikdommen i billedbruken aldeles frapperende; Spielberg har vær nøye med å lage et detaljert, morsomt og sammensatt visuelt univers.
«Tintin» kommer i et mangfold versjoner og dimensjoner på nroske kinoer. Denne anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av 3D-versjonen med en aldeles glimrende norsk stemmeversjonering, der Erik Solbakkens Tintin rammes litt av trange rammer, mens Paul Ottar Hagas kaptein og Kåre Conradis skurk krøller seg frydefulle ut av høytalerne.
JON SELÅS