«Pan Am»
Am. dramaserie, 8 episoder
TV3 torsdager kl 21.00
Det er noe umiddelbart forlokkende med den funklende fasaden som møter oss i «Pan Am».
Serien som følger et knippe ansatte i flyselskapet Pan American, starter i 1963 og inviterer oss med på jomfruturen med den nye flymodellen Majestic Clipper fra New York til London.
Hovedpersonene er flyvertinnene Maggie (Christina Ricci), Laura (Margot Robbie), Colette (Karine Vanaesse) og Kate (Kelli Garner), samt den nybakte piloten Dean (Mike Vogel) og den sjalu førstestyrmannen Ted (Michael Mosley).
Vi følger flyvertinnene fra de veies inn og får sjekket uniformen ned til elastikken i hofteholderen, gjennom flørting med pilotene og drinkmiksing i stor høyde, til redningsaksjonen i Grisebukta på Cuba.
I løpet av flyturen gir utvalgte tilbakeblikk rollefigurene litt mer kjøtt på de standardslanke beina, og serien rekker å svinse innom temaer som søskenrivalisering, utroskap og spionasje. Men det er ikke rom for å gå i dybden på noe.
Klippingen og fortellertempoet lykkes i å skape en økende nysgjerrighet for hvem i hvert fall noen av disse karakterene egentlig er, og musikken fra tidsepoken er som sukkertøy for ørene og sikrer ytterligere flyt.
Den kalde krigen ligger som et bakteppe, men trusselen trenger ikke gjennom det tykke laget av glamour som laminerer episoden. Kate Cameron sin innsats som CIA-agent er like troverdig som lovnaden om at nylonstrømper ikke rakner.
At det er interesse for slike nostalgifeirende fortellinger fra 60-tallet, har «Mad Men», og seriene som nå kommer i kjølvannet av den, bevist. Men i motsetning til «Mad Men», mangler «Pan Am» den kritiske dimensjonen. Mørket er ikke mørkt nok.
Det er proffe folk i cockpiten på «Pan Am»: regissør Thomas Schlamme står bak «Presidenten» og «Studio 60», manusforfatter Jack Orman har «Akutten» på CVen, mens manusforfatter Moira Walley-Beckett har skrevet mye av «Breaking Bad».
Serien leverer glansbildeversjonen av den amerikanske drømmen. Forsøkene på å gi Riccis Maggie en bohemsk-intellektuell rufs og Vogels Dean flere dimensjoner enn én krasjlander. Og som illustrasjon på kvinnefrigjøring er fortellingen en tom floskel.
Men i likhet med den lille gutten i åpningsscenen og den unge jenta i sluttsekvensen, lar vi oss likevel fascinere av drømmen.
Første episode kan ikke gi mer enn en pekepinn på hvordan serien blir. Og mens glansbildet er flott å se på, får en håpe «Pan Am» byr på et utvidet sortiment videre i sesongen.
Anmeldelsen er basert på første episode.
INGVILL DYBFEST DAHL