Ole Jacob Hoel
«Åge - historien om Norges største rocker»
Gyldendal Norsk Forlag
Gårsdagens nettavisoverskrifter - «Åge forteller om sin ukjente fortid som uteligger» (Aleksandersen tilbringer en håndfull netter langs Akerselva i Oslo i ungdommen), for å nevne én av de beste - er lite representative for det reelle innholdet i Ole Jacob Hoels redelige biografi om nasjonalskalden fra Namsos.
Heldigvis, får vi si.
Det hverdagslige
Barn utenfor ekteskapet og opprørte leserbrev om «uflidd ungdom» i lokalpressen til tross: «Åge» er relativt fattig på dramatikk.
Det er forståelig.
Aleksandersen har gjennom hele solokarrieren søkt den norske normaliteten, det Hoel kaller «komprimert virkelighet».
Han ville leve vanlig, og skrive om det hverdagslige. Slik blir det ikke svært dramatiske biografier av.
Den vondeste delen av Aleksandersens livshistorie - at han var av «taterslekt», og vokste opp med en alkoholisert, voldelig far - ble kjent allerede i Johan O. Jensens biografi fra 1988, «Fremmed fugl». Det må også ha vært en utfordring for forfatteren.
Kanskje er det derfor denne nye biografien har fått et relativt konvensjonelt «rockumentar»-preg:
Lang vei opp, via bandet Prudence. En heftig, hysterisk tid på toppen. Deretter ned, og så opp igjen, inntil Åge en dag våkner opp som Ridder av 1. Klasse av St. Olavs Orden.
En drevet mann
Som helhet er fortellingen preget av at Norge er et forferdelig kronglete land å turnere i, kontinuerlig økonomisk usikkerhet og en indre uro - «det sorte hullet» - som kan dukke opp når som helst, uavhengig av hvordan det går kreativt og kommersielt.
Hoel forteller om en drevet mann, preget av et kall han kanskje ikke engang selv forstår, og om hvordan Aleksandersen har vært nødt til å fylle livsoppgaven med ny mening underveis.
Forfatteren har neppe hatt noen enkel jobb. Aleksandersen fremstår som en tvisynt, sky type. Angstbitersk i møte med resten av det norske musikkmiljøet. Uinteressert i å «snakke ut» eller forklare tekstene sine.
Et par bifigurer til av kaliberet Terje Tysland kunne ha kommet godt med.
Og et mer ekspansivt overblikk på den generelle rockkulturen i Norge gjennom fire tiår ville i større grad aktualisert boken for andre enn harde Åge-fans.
MORTEN STÅLE NILSEN