Skjønnheten og gruen.
Coren - norsk musikks beste hemmelighet - har laget musikk av både William Blake og William Butler Yeats. I 2008 tonesatte han den norske lyrikeren Olav H. Hauge på det spektakulære dobbeltalbumet «I draumar fær du». Nå tar han for seg angstens, men også håpets, dikter, Jens Bjørneboe.
Resultatet er igjen like unikt som usedvanlig godt.
Og - for de som måtte engste seg: Aldeles ikke vrient å lytte til. Coren er en vidunderlig melodiker. Visene og folkrocken går de utenlandske kollegene hans i den såkalte «freak folk»-scenen en høy gang, og progtendensene er av den skjønne Talk Talk-skolen. Han kan også skrive et stakkato, grimete Robert Fripp-riff når behovet melder seg, samt gynge dovent som Neil Young på elgitar-oddysé.
Stemmen hans krever kan hende en smule tilvenning. Den er hviskende fortrolig, dirrende av nerver á la den svenske kulttrubaduren John Holm. Men Coren synger denne poesien som om den ble skrevet eksplisitt for å bli sunget. Og om Bjørneboes romaner har tålt tidens tann dårlig, er lyrikken hans fremdeles kraftfull - og ikke minst lett forståelig.
Platen ebber ut i André Bjerkes minnedikt om Bjørneboe (en perfekt avstemt beslutning). Da har du vært gjennom en komplett kunstopplevelse av et musikkalbum.
BESTE LÅT: «Vinter»
MORTEN STÅLE NILSEN