Mer utmattende enn innsmigrende.
Peter Jöback har utvilsomt en stor stemme, men det er ikke dermed sagt at den er skapt for alt. Svenskifiserte franske «chansons» i de svære fotsporene til Aznavour, Brel og flere er nok en bedre idè på papiret enn på plate.
Jöbacks voldsomme og energifylte vokalinnsats kolliderer altfor ofte med like storslåtte strykearrangementer og gjør at resultatet pussig nok blir mer støyende enn dynamisk.
Sett bort fra en særs crescendo-kåt versjon av «My Way» (opprinnelig «Comme d'habitude» av Claude François and Jacques Revaux), er Peter Jöbacks klart sterkest på de rolige partiene der han klarer å tøyle kraften i stemmen og skape intimitet, slik denne genren krever.
BESTE LÅT: «Vad gör en man till en man».
STEIN ØSTBØ