Stillheten er ofte den beste skrekkeffekt; du vet at den blir brutt av en iørefallende lydkulisse eller et brått visuelt grep. Styrken til «Paranormal Activity»-filmene, inkludert denne, er skiftningene mellom den tette, tause kameraføringen og de skarpe grøsserbruddene.
I iver etter å følge opp suksessen, har man lagt handlingen til 80-tallet, for å «forklare» spøkeriene i de to foregående filmene. Effektivt en god stund, før avslutningen preges av total mangel på kreative ideer.
BORGHILD MAALAND