Et dumt og passe motbydelig sexistisk premiss, en fullstendig uoriginal historie og en epilog til å rive av seg håret av. Oppsummert i kortform er det egentlig ikke mye å like ved «What's your number». Hvorfor jeg likevel gikk ut av salen med et halvt smil om munnen er et spørsmål som har svirret i hodet siden fredag. Jeg vet det var dårlig, men likte det litt likevel, følelsen var omtrent som den jeg hadde etter vill nachspieldansing til «Mr. Vain», flere ganger i årene 1993-94.
Svaret på spørsmålet er antakelig Anna Faris, som nesten alltid er bedre enn filmene hun spiller i. Hun har en uimotstålig frekk sjarme og et talent for fysisk komikk som burde ha tatt henne noen divisjoner over der hun ser ut til å ha endt opp.
Her er hun noenogtredveåringen Ally Darling, som gjennom møter i jentegjengen aner at hun har et langt høyere antall sexpartnere enn gjennomsnittet.
Panikken brer om seg da den samme gjengen refererer en «ny forskning viser»-artikkel fra Marie Claire hvor det kommer frem at kvinner som har flere enn 20 partnere ikke blir gift - jada jeg sa jo det var dumt! Det som står i Marie Claire må jo følges! Derfor legger Ally ut på en jakt på sine tidligere sexpartnere i håp om at én av dem er den rette likevel - og viktigst: for å unngå å nå tallet 21..
Tilfeldigvis bor det en kjekk skjørtejeger over gangen - som mer enn gjerne hjelper henne i jakten¿ Filmen tilhører definitivt sjangeren romantisk komedie, men faktisk er det fraværet av romantikk som gjør at filmen fungerte for meg. Faris og Evans er likeverdige kompiser, et par det er morsomt å henge rundt med. De tyner maksimalt ut av de mange situasjonene manusforfatterne plasserer dem i - og får oss til å glemme hva slags film det er vi sitter og ser på. Jeg tror ikke det var filmskapernes intensjon, men takker for de smule humre-stundene jeg likevel fikk med «What's your number».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN