Haha. Snakk om katastrofal «timing». Oktober 2011 er trolig det verste tidspunktet å lansere denne filmen på siden depresjonen på 1930-tallet.
For hør her: «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» ber deg om å føle medynk og sympati for «tidsklemma» til en hovedperson som er vakker og på alle måter vellykket, har god økonomi og en god jobb, er gift med en snill, moderne mann, har to velskapte barn og en flott leilighet i et rikmannsstrøk i Boston. Ja, den ber oss om å ha medynk og sympati med en - hoho! - finansanalytiker.
Hun har akkurat fått sitt livs store karrieremulighet. Den involverer «dessverre» et par måneders intens jobbing, noen turer til glamorøse New York og at hun må arbeide sammen med den superkjekke Jack (Brosnan, som hun - tidsklemme eller ikke - rekker å bli litt forelsket i). Alle andre ville selvsagt ha vært dypt og inderlig henrykte. Men finanskvinnen har dårlig samvittighet for at det var barnevakten (jepp, de har en dyktig barnepasser i hjemmet dagen lang) som tok med minstemann til frisøren for å klippe ham, og ikke hun selv.
Kom igjen. Gråt for denne kvinnen og de mange prøvelsene hennes, så mye verre enn våre.
Denne filmens mangel på takt og tone i forhold til vanlige menneskers virkelighet er knapt til å tro. Men aller mest er «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» et feilplassert slag i ansiktet på Mannen. Filmen vil gjerne at du skal tro at menn aldri føler stress eller utilstrekkelighet, og at det eneste de gjør i arbeidssammenheng er å dolke kvinner i ryggen og stikke av med æren som rettmessig skulle ha vært deres. (Jo, og så holde skoene blankpussede og ta med forretningsforbindelser på strippeklubb).
Kvinnen er på sin side et oppofrende offer, uten negative egenskaper, en sjonglør og organisasjonskunstner med luen i hånden, hvis eneste «karakterbrist» er at hun i verste fall er litt sjarmerende klønete.
Filmen har flere severdige skuespillere. Og det hagler selvsagt med modernitetsmarkører: Smarttelefoner, pilates, dietter, sosiale nettverk, yoga, dyre barnebursdager, fortellerstemmesekvenser á la «Sex And The City». Filmens egentlige ærend er imidlertid stokk konservativt. «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» sier på den ene siden at kvinnen fortjener, og bør gå for, det hele i arbeidslivet. Men den ønsker også å insistere på at den eneste veien til sann lykke går via å føde barn.
Menn er muligens fra Mars. Kvinner kan hende fra Venus. Ett er sikkert: Denne filmen fornærmer begge.
MORTEN STÅLE NILSEN