(Capitol / EMI)
Ingenting sjokkerende.
Nei, det er ikke en reissue, selv om tittel, cover og miks er helt 1992. Og tross signaturene hylefalsett mot dundrende gitarer vedvarer ikke tidsforvirringen. Utover konseptuell likhet er alt som minner om California-kvartettens størrelse borte, ikke minst deres eksplosive innfall og kreative grep. Muligens på grunn av at Eric Avery nok en gang har nektet å spille bass, men mest fordi dette er lyden av gamle menn som prøver å huske hvor artig det var å sitte bakerst i klasserommet, men har glemt nyansene i det å bråke.
Ideen om Jane's Addiction har de klart å fange. Perspektivet slapp dessverre unna.
BESTE LÅT: «Splash a Little Water»
TOR MARTIN BØE