(Sour Mash / Universal)
Flyr høyt. Og lavt.
Oasis uten Noel Gallagher ble, som Beady Eye-albumet beviste tidligere i år, en stilmessig sprikende affære med akutt mangel på en dugandes låtskriver. Men Noel står like utstøtt på egne ben.
Hans ortodokse låtskriving har alltid nytt godt av Liams ubehøvlede rock'n'roll-vokal. Men der Liam gneldrer i widescreen, synger Noel selv i mono. Uten lillebroren til å piske opp energi og dekke over svakheter blir det ofte pinlig tydelig hvor dølle sanger han kan lage.
Noels første soloplate starter med tre låters ørkenvandring, og det er i tillegg plassert et par tørre kneippbrødskiver mot slutten av albumet. Man tar seg i å tenke «Oasis-B-sider», helt til man kommer på at Oasis tidvis lagde veldig gode B-sider.
Midtveis våkner imidlertid fuglene til liv. «The Death Of You And Me» og «Soldier Boys And Jesus Freaks» er passable, molefonkne Kinks-pastisjer. «AKA ... What A Life» er en pianodrevet godbit i fotsporene av hans idol Paul Wellers solokarriere.
Ved to tilfeller greier han også å, mer enn noe annet, låte som seg selv - det vil si, som Oasis, slik de hørtes ut med hodet på skakke. Både «Record Machine» og «Stop The Clocks» har det episke sveipet og den melodiske sentrifugalkraften man forbinder med gammelt gull som «Champagne Supernova» og senere høydepunkter som «Guess God Thinks I'm Abel».
Likevel understreker albumet først og fremst at et Oasis fordelt på Beady Eye og Noel solo har blitt en tap / tap-situasjon for band så vel som fans.
BESTE LÅT: «Record Machine»
THOMAS TALSETH