(Nightliner / Universal)
Jeg hadde sant å si ikke sett for meg å skulle bruke særlig mer tid og krefter på Casiokids. Bergenskvartetten har til nå fremstått som et sjarmerende men like fullt forglemmelig lite foretak, med internasjonal oppmerksomhet av typen som svinner like fort som den kommer når bloggerne mister interessen.
Musikalsk har de ikke føltes så viktige: Debuten «Fück Midi» (2006) var en famlende uvesentlighet. Fjorårets singelsamling «Topp stemning på lokal bar» hadde på sin side flere fine øyeblikk, men selv en radioperle som «Finn bikkjen» hadde såpass til noveltypreg ved seg at bandet føltes som en søt, forgjengelig bagatell.
«Aabenbaringen over aaskammen» er en tittel som gjør det klart at Casiokids ikke har kvittet seg med sine humoristiske sider, men innholdet er såpass mye av et musikalsk fremskritt at «åpenbaring» er en adekvat beskrivelse.
Lydmessig har de blitt enda mer organiske; vel er det elektronika, men med så mye varm, analog vellyd at albumet - uten å være på helt samme nivå - tåler å nevnes i samme åndedrag som tidligere minimalistiske synthdrevne storverk fra Bergen som Bjørn Torskes «Trøbbel» og Erlend Øyes «Unrest».
Bandet boltrer seg i nydelige nydiscogrooves med den sødmefylte tristessen som preger for eksempel Hot Chip og LCD Soundsystem på sitt beste.
Biter fra seg gjør de også, ikke minst når de lar et barberblad av et gitarriff gjøre «Dresinen» til albumets første virkelig store opplevelse.
Men det er mange av dem, og den sorgmuntre gjennomgangstonen reflekteres i titler som «Elefantenes hemmelige gravplass», «Aldri ska me ha det gøy» og «Selskapets triste avslutning».
At vokalist Ketil Kinden Endresen for anledningen fremstår som en Lars Lillo-Stenberg i pocketutgave demper heller ikke inntrykket av progresjon.
BESTE LÅT: «Golden Years»
THOMAS TALSETH