(SloMo / Universal)
Den stille timen.
Formatet - kvinnestemme, piano ved Morten Qvenild, pene popsanger - vil uvilkårlig gi jazzlekmannen (og der har du meg) assosiasjoner til den norske jazzinnspillingen «alle» kjenner: Radka Toneff og Steve Dobrogosz' «Fairy Tales» (1982). La det med én gang være sagt at Slettahjell er en mer fullkommen sangerinne, og nærmere Sidsel Endresen.
Leonard Cohen-, ABBA- og Tom Waits-tolkningene føles vel «selvfølgelige». Slettahjells langsomme fraseringer overrasker mer i uventede omgivelser. Som når hun med ru røst angriper Gnarls Barkleys «Crazy» og får den til å høres ut som en dekonstruksjon à la The Residents. Eller aller best: I Radioheads higende, spøkelsesaktige «There There».
BESTE LÅT: «There There»
MORTEN STÅLE NILSEN