Da jeg anmeldte «Demon's Souls» i fjor, var den heftige vanskelighetsgraden et av hovedpoengene mine. I frykt for å virke uoriginal, må det nesten bli temaet i år også. For «Dark Souls» er ikke bare usedvanlig vanskelig, hele spillet er bygget rundt det.
Man kan ikke velge vanskelighetsgrad, fordi det ville ødelagt det spillutvikler «From Software» forsøker, nemlig å gjøre vanskelighetsgraden til noe som kan formidle historien like bra som enhver tekstboble eller kuttscene. Ja, nærmest til en kunstform.
Spillanmeldelse: «Demon's Souls»
Flere anmeldelser og spillnyheter!
«Dark Souls» foregår i det skyggefulle grenselandet mellom nådesløst og umulig, og det er ikke noe trivelig sted. Du er en av de levende døde, men har fortsatt en flik av menneskelighet igjen i sjelen din. Mister du den, blir du en «hollow», en skjebne som - hold deg fast - er verre enn døden.
Det er ti ulike klasser å velge mellom, men disse gir bare et utgangspunkt og kan formes forholdsvis fritt utover i spillet. Gir du for eksempel krigeren din nok ferdighetspoeng i intelligens og tro, vil han bli nøyaktig like god i magi som hvis han hadde startet som prest eller magiker.
For å skaffe disse ferdighetspoengene må man stige i nivå, og for å stige i nivå trenger man sjeler. Sjeler fungerer som universalvaluta i «Dark Souls» og kan brukes for å kjøpe og oppgradere utstyr, våpen og magiske gjenstander.
Dør du - og la meg være klinkende klar, det gjør du ofte - så forblir alle sjelene igjen der du falt. Om du så dør igjen på vei tilbake for å plukke opp det du mistet, er sjelene tapt for alltid.
Nå høres kanskje «Dark Souls» så vanskelig ut at det ikke er gøy, og det er uten at jeg har nevnt ting som at det ikke finnes noe oversiktskart og at man ikke på noe tidspunkt får lov til å pause spillet. Dessuten blir alt lagret automatisk og fortløpende, slik at man aldri har mulighet til å angre.
Men «Dark Souls» er et utrolig velgjort spill. Vanskelighetsgraden grenser mot det umulige, men tipper aldri over.
På et sjefsmonster døde jeg konsekvent i løpet av de første fem sekundene. Uansett hvor mye jeg blokkerte med skjoldet eller rullet sidelengs, klarte jeg aldri å komme ordentlig i gang før jeg fikk et hundre kilos sverd i hodet.
Men rundt forsøk syv-åtte, forstod jeg at om jeg sprintet på en spesiell måte, kom meg opp en trapp, og ut på en liten kant, kunne jeg trygt ta ut medhjelperne til sjefsmonsteret. Herfra lærte jeg meg gradvis angrepene hans, og etter et par-og-tjue forsøk var seieren min.
Det er også etter slike kamper man begynner å skjønne at alle de hundrevis, og etterhvert tusenvis av gangene man dør, ikke egentlig er bortkastet. Kanskje taper man alle sjelene sine, kanskje ligger spillfiguren dårligere an på papiret enn når man startet tre timer tidligere, men man har høstet livsviktige erfaringer.
Man dør gjerne tre-fire ganger for hver gang man lærer seg å unngå et av angrepene til et nytt sjefsmonster, men det er helt avgjørende kunnskap for å tilslutt kunne beseire styggedommen.
«Dark Souls» er et av de beste spillene jeg har spilt, som jeg ikke vil anbefale uten betydelige forbehold. Om du er tålmodig, erfaren med action-rollespill og liker utfordringer, er dette et spill du vil elske.
Hvis ikke, bør du tenke deg godt om før du prøver deg på det kanskje vanskeligste spillet utgitt etter årtusenskiftet.
ANDERS BJERRING
Følg meg på Twitter
PS: «Dark Souls» er testet til Playstation 3, og lanseres 7. oktober.
DARK SOULS
Plattform: PS3, Xbox 360
Genre: Rollespill
Alder: 16+
Utvikler: From Software
Utgiver: Namco Bandai
Mer info (på Wikipedia)