Halvveis til himmels.
Å se Katzenjammer på scenen er som å gå inn i en breddfull Fretex-butikk med tidenes mest varierte iPod-spilleliste på øret.
Fargerikt er fornavnet. Forvirrende er etternavnet.
Gjenbruk er mellomnavnet. Katzenjammer boltrer seg i hundre års verdensmusikk, og gjør det med en instrumentpark så eksotisk at den ser ut som et miniatyrmuseum.
Musikkskoleaktig?
Joa. Debutalbumet «Le Pop» (2008) var da også anmassende, som lydsporet til en russerevy eller en pretensiøs lokalteateroppsetting.
Samtidig inneholdt det fine eksempler på søt solskinnspop, tilbøyeligheter som herlig nok ofte videreforedles på «A Kiss Before You Go».
Ikke slik å forstå at alle irritasjonsmomenter er forsvunnet. Katzenjammer lider fremdeles under enerverende indie-barnesykdommer som for eksempel den «ironiske coverversjonen» (her: en i og for seg grei tolkning av Genesis' dårlige «Land Of Confusion»). Det hender at kvartetten er akkurat like slitsomme som presseskrivets egen sjanger ikke-definisjon - «Balkan-sump-blues-balalaikabass-karneval-knirkepop» (stønn) - bærer bud om.
Men hver gang Katzenjammer vil pur pop, og produsentene Mike Hartung og Kåre Vestrheim gir dem den fulle, strengeinstrumentmettede «Marit Larsen-behandlingen», komplett med superfine korharmonier, er det vår i oktober.
BESTE LÅT: «Cherry Pie»
MORTEN STÅLE NILSEN