Drøye åtte år etter forrige film («Johnny English» fra 2003), og idiotagenten English kommer tilbake fra et lengre opphold i Østen for å finne et forandret «MI7».
For det første er denne grenen av den britiske etteretningstjenesten (den finnes ikke i virkeligheten) nå en del av det japanske Toshiba-konglomeratet. For det andre har de en kvinnelig sjef, som går rundt og sier Gahr Støre-aktige ting som at «vårt fremste våpen er dialog».
Den slags skurrer i ørene til English, som i sitt eget selvbilde er en agent av den gamle skolen: En handlingens mann, kvinnenedlegger av rang, med plikt til å uskadeliggjøre.
Hvorfor har English vært borte? Han maktet ikke å avverge et komplott mot den påtroppende statsministeren i Mosambik noen år tidligere, og ble avskjediget (en erkebritisk tabloidoverskrift oppsummerer fadesen som «D'ohzambique!»). Nå er han tilbake, noe rusten, fordi selveste Kina insisterer på tilgang til den unike spisskompetansen hans.
Det dreier seg om en konspirasjon med forgreininger inn i både det tidligere KGB, CIA og MI7 selv, og English' oppgave er å forhindre et attentat mot det kinesiske statsoverhodet.
Halvparten av «moroa» besørges av dumme spionduppeditter og fremkomstmidler, den andre halvparten av Atkinsons artikulasjon og mimikk. Han er velsignet med et ansikt som i seg selv er komisk, uten at han trenger å fortrekke en mine. Ja, denne filmen er faktisk på sitt festligste når han holder kjeft, og bare er der for kameraet.
Atskillig mer «Mr. Bean»-slapstick enn «Blackadder»-vidd, med andre ord. Hvilket noen vil ta som en anbefaling, og noen - undertegnede dessverre inkludert - en advarsel.
Et par hakk mer vellykket enn den siste «nye» Pink Panther-filmen. Omtrent på høyde med en gjennomsnittlig Leslie Nielsen-«klassiker» fra det tidlige 1990-tallet. Mer godlynt enn de like infantile Austin Powers-filmene.
Barn vil sikkert le. Voksne vil glede seg over at barna ler. Det er nok det beste vi kan si.
MORTEN STÅLE NILSEN