I kosekroken med rockens heldigste «bransjemartyrer».
«The Whole Love» konsoliderer trenden(e) fra de to forrige Wilco-albumene.
Ironisk nok er den best på sitt mest atypiske og storslåtte, det vil si i den suggererende kunstrocken i åpningskuttet. Når det skal spilles gla'-pop, eller de akustiske gitarene kommer ut, og Jeff Tweedy skal synge viser - og det skal han stadig oftere - blir det noe blekt ved Wilco. Tyngst er endeløse «One Sunday Morning», som tikker og går i tolv minutter på et eksistensminimum av melodi.
Wilco besitter verdighet, og er deilig lite svette i møte med egen alderdom. Men som fornøyelser betraktet, forblir albumene deres blandede.
BESTE LÅT: «Art Of Almost»
MORTEN STÅLE NILSEN