Maria Mena skiller nå bedre mellom det private og det personlige, men én demon henger igjen.
Det viktigste målet Karl Ove Knausgård satte seg i forkant av sitt gigantomane «Min kamp»-prosjekt, var at han skulle skrive seg så nært det private som overhodet mulig - uten å krysse.
Jo nærmere han kom, jo vondere var det og jo mer allmenngyldig ble det. For når man blir for privat, forsvinner det generelle, og tilbake står pinlige og uinteressante demoner.
Maria Mena krysset grensen sist, med familieoppgjøret «Cause And Effect». Riktignok belønnet med en tåredryppende Spellmannpris, men kleint nært og privatbekjennnende.
På hennes femte album forfekter tjuefemåringen at demonene ble eliminert med oppriktigheten, hvilket skulle innebære noe mindre sutreseigt og mer oppstemt. Det er delvis riktig.
Albumet åpner nydelig - og et godt stykke av gårde balanserer hun på riktig side av sitt inderlige jeg. Derimot er det umulig å ikke se flere av låtene som tilsvar på tynet hun fikk for forrige album, og det er her hun igjen fremstår som ute av stand til å balansere det privat mot det personlige.
Det hjelper, utrolig nok, at albumet føles som feelgoodpop for TV-serier som prøver å forløse en musikal, noe som gir helheten et dust uvirkelighetspreg. Produksjonen er drømmende ufarlig, og ordene, på sitt mest humørløse, facebookstatuser på rim. Men når bandet løfter seg uten at det mykhåse mister styrke, er hun genuint bra og unik. For det kan være lett å glemme at Maria Mena gjemmer popperler bak bekjennelsene.
At hun skjuler dem for godt er hennes virkelige - og fremdeles gjenværende - demon.
BESTE LÅT: «Viktoria»
Visste du at:
Viktoria er Maria Menas mellomnavn. Janet Jackson har også brukt mellomnavnet sitt som albumtittel, mens Robyn Rihanna Fenty (bildet) bruker mellomnavnet som artistnavn.
TOR MARTIN BØE