Knerten i knipe» er basert på Anne-Cath. Vestlys bok «Knerten og forundringspakken». Her er det to drama som utvikler seg parallelt; Knerten forsvinner like etter at han har blitt far. I jakten på pinnekompisen finner Lillebror en forlatt baby. Hvor er Knerten? Og hvor er barnets opphav?
Som i de to første Knerten-filmene er tidskoloritten (1969) ivaretatt. Dette gir et nostalgisk eller eksotisk preg - alt ettersom hvilken generasjon man tilhører. Thomas Dybdahls musikk treffer stemningsleiet perfekt, lett, lys og undrende, men også med actiondriv der det trengs.
Problemet med «Knerten i knipe» er at den aldri kommer skikkelig under overflaten. De skumle guttene er ikke truende nok, den bevisst karikerte politikonstabelen er overspilt i forhold til det mer nøkterne nivået de andre skuespillerne ligger på.
Det gryende vennskapet mellom Lillebror og den andre enstøingen i gata er blant filmens sterkeste kort. Også dette blir uforløst, men på en fin måte.
Totalt sett er filmen varmere enn forgjengeren, uten å engasjere i samme grad som eneren.
TORMOD HALLERAKER