(Sony)
Fremdeles mest for ravende briter.
Det er tilnærmet umulig å mene noe om denne Leicesterkvartetten uten å gulpe referanser. La oss prøve. Deres fjerde er erkebritisk musikalsk desorientering - slikt som gjør det interessant å høre etter, men ikke å lytte. Den nihilistiske komboen big beat, electroclash (spør mor), nyrock og melodinerve fra popens barndom vekker de riktige sansene, men forklarer også hvorfor albumet deler navn med en liten rovjeger fra kritt-tiden.
Sann historie: På første gjennomlytting trodde jeg noe kattevræling utenfor huset var en del av innspillingen. Jeg er usikker på hvem som bør bli mest fornærmet av dette.
BESTE LÅT: «La Fee Verte»
TOR MARTIN BØE