(Roadrunner / Warner)
Temperaturløs gammel-prog.
Sveriges største metalhelter går stadig nye veier, og denne gangen må coveret dobbeltsjekkes allerede etter første låt - en vakker, liten Jan Johansson'sk jazzpiano-intro. Er dette virkelig Opeth?
Å jada. Snart slår prog'en inn på en plate som for en gangs skyld kun inneholder ren vokal, men også et mer tilbakeskuende (denne platen kunne vært lagd i 1972) og friløp-basert (der var jazzen igjen...) lydbilde som dessverre blir klinisk og stampende der melodilinjene forsvinner. Og det gjør de for ofte denne gangen.
Progrock er best når temperaturen i taktskiftene holdes høyt. Men hos Opeth har høsten åpenbart kommet tidlig.
BESTE LÅT: «Folklore»
STEIN ØSTBØ