(V2 / Universal)
Begge sider nå.
Den fremdeles purunge Hampshire-jenta (hun fylte nettopp 21) hadde lovet dette albumet i fjor, men kom etterhvert fram til at 18 måneder mellom utgivelsene gir bedre resultater. Oppfølgeren til fjorårets litt trygge andrealbum er både mørkere i sin dybde, og rikere i sin kontrastfylde. Men ikke minst er det et mye mer sobert arrangert verk, der monstre og andre skapninger refereres til før de senere dukker opp i en egen sang.
Vokalt ligner hun nå enda mer på Joni Mitchell, og tekstlig mer på Cohen, uten at det står i veien for et sofistikert skyggelagt album som i sin tidløshet vil vare lenge, fra en artist som bare blir bedre og bedre.
BESTE LÅT: «The Beast»
TOR MARTIN BØE