Sivert Høyem: «Long Slow Distance»

Den vordende far Sivert Høyem er kanskje en lykkelig mann utad, men hans kunstneriske univers styres av indre demoner.

Uro, dødsangst og generell utilpassethet i tekstene understrekes av ditto murrende og skurrende lydbilder med industrielt tilsnitt. «Long Slow Distance» - en tittel som antyder hvor langt unna normaliteten han føler seg - er det mørkeste Sivert Høyem har gjort som soloartist, faktisk må vi tilbake til Madrugadas dystre, men suggererende «Grit» (2002) for å finne ham like kompromissløs.

Det åpner autoritært med den sugende «Under Administration», men allerede i den påfølgende tittellåta slår angsten inn for fullt. Siverts svære stemme skyggebokser hissig mot hans faste instrumentalister Cato Salsa og Børge Fjordheim, men mye takket være Stemmen forsvinner aldri melodilinjene i tettpakket dysterhet.

Det samme gjelder «Trouble» og «Red On Maroon» (som strengt tatt er en oppdatering av Madrugadas «Norwegian Hammerworks Corp.»), og hele tiden balanseres det mørke med lyse pusterom («Warm Inside», «Blown Away»). «Give It A Whirl» på sin side, er - tross det klare slektskapet med et annet mørkt mesterverk, nemlig Midnight Choirs «Snow In Berlin» - den perfekte syntesen av denne platens følelsesskala.

Etter en fantastisk solokarriere salgsmessig står det respekt av Sivert Høyems beslutning om fullstendig å ignorere muligheten til å lage en ny og sikker kommersiell suksess. For «Long Slow Distance» er i utgangspunktet ikke skreddersydd for akkurat det. Slik er han tro mot også moderbandets fandenivoldske innstilling og kompromissløshet.

Og der ligger Sivert Høyems storhet.

BESTE LÅT: «Give It A Whirl»