Som man vil vite: En nokså garantert oppskrift på skandinavisk angst er å legge handlingen langt til skogs. En temmelig garantert oppskrift på amerikansk angst er å legge handlingen blant ganske så uberegnelige mennesker i grisgrendte strøk.
«Jegerne - falsk spor» kaster seg på begge disse sporene, i en oppfølger av Kjell Sundvalls historiske thrillersuksess fra 1996, «Jegerne».
Vi er langt oppe i Norrland. Bygdas mannfolk samler seg til elgjakt, årets definitive, testosterondryppende høydepunkt. Her er de alle, fra bønder til politifolk - forventningen og blodtåka ligger tett.
Men det hele må avbrytes: En ung kvinne er forsvunnet, antakelig drept. Og det svenske Kripos må sende sin beste mann - politimannen som i sin tid flyttet fra egnen.
Saken synes opplagt. Men absolutt intet er opplagt i denne historien av vold, fortielse, sex, sjalusi og manipulering.
La det være sagt: Dette er en ram og god thriller, med to ruvende alfahanner i sentrum for det hele: Mektige Rolf Lassegård som Kripos-mannen, Peter Stormare som den brutale lokale politimannen.
Alt handler egentlig om disse to. Og de leverer sakene så det holder i en intens duell med saftige macho-elementer. Det er egentlig to forskjellige verdener som møtes, med to vidt forskjellige oppfatninger om hva som er rett og galt. Ikke minst spiller deres felles bakgrunn kraftig inn, med henvisninger til den første «Jegerne» innvevd på en helt grei måte.
Lassegård og Stormares dominans blir litt i overkant, når man skal vudere filmen som helhet. Andre figurer blir nødvendigvis utydelige og vanskelige å få tak på. Et par figurer blir dessuten nesten parodiske i sin aggressive forsoffenhet.
Men, bevares, er man først i voldsomt thrillerhumør etter «Hodejegeren», er «Jegerne - falske spor» et blodspor å følge. Der førstnevnte scorer på ren spenningsteknikk, fyller sistnevnte på med psykologisk drama.
JON SELÅS