(I salg 16.september)
Gloriøs «gubberock» fra Jonas Fjeld og hans menn.
Det brunpatinerte fotografiet av Ole Paus og Jonas Fjeld i CD-heftets midtside sier egentlig alt man trenger å vite om sistnevntes nye album. De lett aldrende herrene sitter på en uterestaurant med hver sin halvliter øl. De hever glassene mot fotografen, som i en liten, men megetsigende hverdagstriumf. Paus har endog en sigar i høyrehånden.
Bildet oser av en underlig tilfredstillelse. «Hjemmeseier» er de nære tings plate. Den utspiller seg ofte hjemme i Drammen, eller i bil på vei dit - derav tittelen. Selv når den tar for seg Store Ting - døden, for eksempel, eller Nelson Mandelas tilgivelsesfilosofi - gjør den det intimt.
En annen ting det kan være verdt å vite, er at Fjeld har tatt frem den halvakustiske elektriske gitaren igjen. Det føles litt som om han går i ungdommen, eller i det minste har børstet støv av de gamle J.J. Cale-platene. Fjeld tilegnet seg tidlig beherskelse over Cales kneppende, lune shuffleboogie-stil, og på «Hjemmeseier» er han tilbake på J.J.s «front porch» i Tulsa, Oklahoma, med myggnettingsdøren slamrende bak seg.
Det låter helt drøyt flott, enormt velspilt av alle impliserte. Gitarentusiaster kan bare lene seg tilbake i godstolen.
På tekstsiden bidrar størrelser som Paus, Henning Kvitnes og Jo Nesbø. Sistnevntes «Elektrisk drill» er et stykke lakonisk resignasjon en Michael Krohn verdig. Kvitnes dyrker sine patenterte gjennomsnittsmannsbetraktninger. Paus biter fra seg i det filleristende oppgjøret med kunstnermytene i «Hydra».
Fjeld behandler tekstene som om ordene var gull, også når de ikke er det. Han skriver dem ikke selv, kanskje er det derfor han har så stor respekt for dem?
Albumet kunne godt ha vært redigert litt hardere. 14 sanger er i meste laget; helheten føles mer sedat enn den ville ha gjort dersom «Hjemmesier» hadde mistet to eller tre av de mer anonyme låtene.
Høydepunktene er imidlertid mange nok og høye nok til at de vil holde Fjeld - en av norsk musikks jevneste platearbeidere - langt fremme i det norske publikummets bevissthet.
Høyt på VG-lista og NRK P1s spillelister også, tipper jeg.
BESTE LÅT: «Svart hund»
MORTEN STÅLE NILSEN