Nedtonet psykogodteri.
Nok et band der gutt møter jente og de sammen drar ut for å kjempe med halvakustiske fuzzgitarer. Men denne duoen har låter som umiddelbart høres ut som forlagt klassisk undergrunnspop vridd mot skurrete lavmælt og akkurat passe mengde gloss.
Fullstendig fritt for trommer og bass, og nedstrippet som bare støyrock kan være burde opplevelsen etterhvert blitt monoton og kjedelig.
Tvert imot lukeparkerer britene midt mellom Beach House sin larm og Moldy Peaches sine forunderligheter. I all sin skjønne forenkling er det slike små, men effektive grep som frisker opp sjangerens forlengst utgåtte holdbarhetsdato.
BESTE LÅT: «With The World At My Feet»
TOR MARTIN BØE