«Cowboys and Aliens» er befolket av talent foran og bak kameraet som på papiret lyser «gung ho»-moro hele veien til banken: Regissør Favreau som underholdte vettet av oss med sine to «Iron Man»-filmer, et helt fotballag av erfarne manusforfattere, James Bond OG Indiana Jones i samme film. Og jammen er ikke selveste Spielberg oppført som produsent også!
Jeg hadde virkelig ikke forestilt meg at denne kompetente gjengen sammen skulle påkalle gjesp i kinosalen. Det hele begynner imidlertid lovende: Et goldt prærie-landskap hvor en forvirret og skadet Craig våkner. Ikke vet han hvem han er, eller hvor han er, og ikke vet han hva det overdimensjonerte metallrukkelet han har rundt armen er for noe. Han er en en klassisk western-einstøing a la Eastwood, som gruser et par dusørjegere på akrobatisk vis før han tar seg til nærmeste by og oppnår respekt med samme midler.
Tøff, småironisk og humreverdig post-western med kompetente neve- og revolverdueller, noen riktig så gode mellom steinansiktene Craig og Ford. Det varer en god halvtime. Men så var det de utenomjordiske da¿ Med «aliens» som likeverdige partnere på plakaten var det grunn til å håpe på sprelsk lek med genre og konvensjoner. Det får du ikke, snarere tvert i mot: Det hele fisler ut i seig, humørløs høyst konvensjonell monsterjakt du har sett ørten ganger før. Og man gir seg altså ikke før det blir kjedelig. Det føles som om romvesenene er kastet inn i filmen uten noen idé om hva de har der å gjøre. De er generisk designet, og forklaringene på deres tilstedeværelse i den ville vesten må være sammenrasket på et idémøte tett opptil opptaksstart.
Det som skuffer mest er imidlertid den dønn seriøse tilnærmingen man har til stoffet etter filmens overgang fra western til sci-fi. Det skulle ikke vært lov å ta seg selv så høytidelig, det er som om man helt glemmer B-film konnotasjonene man lokker seerne med ved å titulere filmen «Cowboys & Aliens».
En vaklende genrehybrid, med kun en halvtime real westernmoro.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN