Historien i «Driver: San Francisco» fortsetter der forgjengeren slapp. Mafiabossen Jericho sitter i fengsel og politibetjent Tanner hylles som den ukjente politimannen som fikk has på ham. Men da Jericho skal kjøres over hele byen for å delta på sin egen fengslingshøring, går ting skeis.
En sexy øst-europeisk femme fatale dukker opp med helikopter og rakettkaster og Jericho klarer å flykte. Tanner tar opp jakten, men blir skadet og havner i koma.
Herifra og ut foregår resten av spillet inne i Tanners hode, nærmest som i en alternativ virkelighet. I denne alternative virkeligheter er ikke bare Tanner uskadet, han har også evnen til å «shifte».
«Shiftingen» er selve hjertet av «Driver: San Francisco». Den gjør deg i stand til å når som helst forlate Tanner og bilen du sitter i, for å ta over en annen fritt valgt bil på veien.
Det er vanskelig å forklare uten at det virker som en dårlig idé, og det er det virkelig ikke. Ikke bare gir det en «GTA»-aktig frihet i å kunne ta over fristende sportsbiler som freser forbi, shiftingen gir også en helt ny taktisk dimensjon til både billøp og biljakter.
Hvis du midt i et løp innser at det blir for langt frem til en konkurrent, kan du for eksempel shifte over i en tankbil som kjører motsatt vei. Deretter er det bare å vrenge rattet til siden og dundre front-mot-front inn i motstanderen.
Anmeldelse: Dirt 3
Anmeldelse: Shift 2: Unleashed
Anmeldelse: Test Drive Unlimited 2
Anmeldelse: Gran Turismo 5
Selve løpene og oppdragene er varierte og velgjennomtenkte. Ved å shifte kan du hoppe inn i ulike situasjoner som utspiller seg i San Francisco, og gi en hjelpende hånd til alt fra ferske politibetjenter til biologer som har blitt stukket av giftige edderkopper og må til sykehus.
Noen av disse byoppdragene danner også løpende sideplott. Blant annet de to japanske ungdommene som har satset alt de eier og har på et gatebilløp, selv om de knapt har passert fartsgrensen før. Dersom de taper må de ta strake veien tilbake til Japan og inn i den ikke helt lovlydige familiebedriften.
Første gang du hjelper dem å vinne er planen å bruke pengene til utdanning, men etter å ha knust motstanderne i to løp på rad, har de blitt stinne av selvtillit og vil heller drive et gateracing-team.
Shiftingen kan etterhvert gjøres på flere nivåer, ikke bare på bakkeplan. Samtidig låses større og større deler av San Francisco opp, med medfølgende utfordringer og stunt.
Disse gjøres i all hovedsak med dine «egne» biler, altså biler du har kjøpt i garasjen din. Det er 140 biler fra en rekke ulike merker å velge mellom. Utvalget er slettes ikke verst, selv om amerikanske biler er tungt overrepresentert og merker som BMW, Mercedes og Porsche er fraværende.
Man har dog ingen mulighet til å endre på bilene, ikke engang kosmetiske ting som fargen.
Diskuter dataspill her!
Flere spillnyheter og -anmeldelser her!
Selve kjøringen er ikke så rent lite viktig i et bilspill, og i «Driver: San Francisco» er den solid, om ikke særlig realistisk. Bilene skrenser litt vel kjapt ved lave hastigheter, sitter hakket for godt på veien i høye hastigheter og brekksladden er betydelig mer effektiv her enn i det virkelige liv.
Når du shifter ut av bilen din i et løp for å stikke kjepper i motstanderens dekk, er ikke den kunstige intelligensen som «passer på» bilen din særlig mye å skrive hjem om. Den kjører sakte, utaktisk og med retningssans som en beruset gullfisk.
Dessuten kunne minikartet ha vært bedre plassert, større og mer informativt. Særlig i starten hvor man ikke kan shifte langt nok ut til å få fullt overblikk.
I begynnelsen var jeg litt skeptisk til «Driver: San Francisco», men etter å ha tilbrakt et solid antall timer bak rattet på den amerikanske vestkysten, kan jeg ikke annet enn å applaudere. Det er kanskje ikke perfekt, men det er lenge siden jeg har kost meg mer med et bilspill.
Følg meg også på Twitter!
PS: Ute på PC, Mac, PS3, Wii og 360. Det er 360-versjonen som er anmeldt.
DRIVER: SAN FRANCISCO
Plattform: 360
Genre: Bilspill
Alder: 12
Utvikler: Ubisoft Reflections
Utgiver: Ubisoft
Mer info