Bergen og den bergenske identitetsforståelsen får kjørt seg kraftig i Erlend O. Nødtvedts nye diktsamling. Dette vil med stor sannsynlighet være en av poesihøstens mest potente og originale utgivelser.
Boken kan leses som en postmodernistisk parafrase over 1500-tallsforfatteren Absalon Pedersøn Beyers «Norgis beskrivelse» og dagbøker. En forfatter som vandrer rundt i Vestlandets stolte hovedstad og beretter, tilfeldig, usammenhengende, personlig, om hva han ser, opplever og tenker.
Nødtvedt nekter seg ingenting. Språket er en særegen og tidvis hylende morsom miks av bergensk, nynorsk, 1500-tallsnorsk à la Beyer, nyord og bevisste trykkfeil. Kapitteltitlene og flere enkeltlinjer er satt opp med gotiske bokstaver. I sentrum står en forteller som sliter. Han har et anstrengt forhold til byen og det bergenske, slynger ut eder og forbannelser over «bedrøvelige Striiler» og «motbydelige contorister», spytter i fortauet og føler seg tidvis på en forunderlig reise à la Holbergs Niels Klim.
Virkningen er tankevekkende og komisk. Byidentiteten og forestillingen om forfatteren som vandrende flanør går under, for å gjenoppstå som språklig kontinent. Nødtvedts gjenreisning av bypatriotismen i siste kapittel er nok bare et ironisk grep, en illusorisk sukring av den bitre pillen. Til glede for de mest dedikerte bergens-fetisjistene. Til stor underholdning for alle oss andre.
ARNE HUGO STØLAN