Trine Ness sin andre diktsamling er ikke akkurat bekjennelseslitteratur i tradisjonell forstand. Men man trenger ikke lese mye mellom linjene for å finne den dramatiske underteksten.
Det starter med forventningene rundt en kommende familieforøkelse. Neste bolk gjør et sprang i tid, og vi forstår at noe har gått veldig galt. Et barne- / ungdomsrom står forlatt, med avtrykket etter en kropp i den uoppredde sengen.
En sorgkrise har rammet mannen og kvinnen i familien. Utad forsøker de å leve som før ved å klamre seg fast til hverdagens handlelister og praktiske gjøremål. Han går i en pårørendegruppe. Hun sykmelder seg; friskmelder seg, merker seg hvordan folk reagerer ulikt på det hun har vært igjennom.
Ness veksler mellom nære billedrike dikt og mer fortellende prosadikt, og hun veksler mellom «jeg» og «hun» når hun formidler hovedpersonens utviklingsforløp. All melodramatikk er skrelt vekk.
Dette er ikke først og fremst dikt som «handler om sterke ting». Det er dikt som overbeviser i kraft av poetisk kompetanse.
ARNE HUGO STØLAN