Jeg-personen er opptatt av japanske teseremonier, klassisk musikk, små barn - balsamerte og levende - og mord. Mord han selv begår.
Jonas Aa bor i et velholdt gammelt trehus i Gamle Stavanger, har sluttpakke fra Statoil og et agg i siden til oljenæringen som kapret så mange unge mennesker han vokste opp med og har ødelagt vakre naturområder og gjort et vakkert land til «et gjerrig, arrogant, utenforstående rike som var for godt for resten av Europa». Ikke tilfeldig da, at flere Statoil-ansatte begår selvmord fra å hoppe fra det vakre utfartsstedet Prekestolen. Eller var det selvmord? Jonas Aa er, for å si det rett ut, spik spinna gæren.
Diagnosen kommer i mange varianter under Rune Salvensens trygge grep. Aa er forstyrret, dyssosial, paranoid, psykotisk, bestemoren var schizofren m.v. Men bestemoren var hans eneste holdepunkt i oppveksten, faren fantes ikke og moren fungerte ikke. Så her er fosterhjemsoppvekst og en traumatisk hendelse i barndommen, da en brite doper ned Jonas og kameratene Geir og Morten.
Etter det unevnelige som skjer da går det ikke bra med noen av de tre. En frittstående gruppe med politietterforsker Audun Vang og psykolog Jan Walter leter etter seriemordere og har plukket ut Aa. De har mange indisier på mord, men få beviser, selv om det renner mord mellom fingrene på Jonas Aa.
Her er et bredt persongalleri, også mange fantasiskikkelser i Aas hode, fra den japanske tehandleren Koji til Adolf Hitler. Rune Salvesens skrivekunst imponerer, med sin korthugde, nesten suggererende stil, med godt grep om Stavanger og Sicilia. Romanen ligger på smertegrensen i enkelte passasjer. Den virker sterk, rett etter udådene 22. juli.
GURI HJELTNES