«Satellittmenneskene» er bok nummer to om det mildt sagt spesielle etterforskerparet Kolbjørn Kristiansen og Patricia Louise I. E. Borchmann.
Han førstebetjent ved politiet i Oslo, hun 18 år og utrustet med en hjerne som stort sett bare forekommer i en viss type kriminalromaner. Boken begynner med at mangemillionæren og motstandsmannen Magdalon Schjelderup tar kontakt med Kristiansen, og ber om et møte. Schjelderup er overbevist om at en av hans nærmeste planlegger å myrde ham.
Men før møtet finner sted, faller han død om under en familiemiddag. Der alle de mistenkte er på plass rundt bordet. Og før leseren vet ordet av det, begynner døden å frikjenne den ene etter den andre av dem.
Lukter det Agatha Christie av dette, synes du? Det er ikke tilfeldig. I forfatterens etterord skriver Lahlum at boken er en hyllest til nettopp Christie. Og for å si det rett ut: Dette en hyllest gamle tante Agatha bør si seg svært fornøyd med. Lahlums kjærlighet til den gammeldagse kriminalromanen, er full av finurlige detaljer og handlingsmessige krumspring.
Stilen er tørr og refererende, men altså: Her er stil. Lahlum setter sitt eget fingeravtrykk på dette verket, slik han også gjorde på det forrige. Vi snakker lahlumsk her. Ingen ligner. Det er så befriende å ha med en særegen penn å gjøre. Og med et gåtefullt plot, omhyggelig konstruert, og velsignet fritt for unødige voldsdetaljer. I Lahlums bøker dreper man hverandre på en hyggelig måte, og etterpå legger etterforskerne puslespill sammen med leseren.
Morsomt er det også underveis, som når Kristiansen forelsker seg i en av de mistenkte, og nesten går over streken i en dristig dans på jenterommet. Men altså bare nesten. Det blir best slik.
INGVAR AMBJØRNSEN