Argentinsk - og universell - tidsskildring av hvor trøblete kommunikasjon mellom mennesker kan være i en verden der kommunikasjon er enklere enn noensinne. En film full med poetiske og søte betraktninger, som surfer litt langsomt på overflaten.
Vi snakker om en mann og en kvinne med avsluttede forhold bak seg. Begge har sine fobier, begge er såret. Martin lever sitt liv med en PC, Mariana kler på utstillingsdukker. De er nærmest naboer, men aner ikke om hverandre.
Ved å speile deres liv gjennom et år fanger filmen inn urban fremmedgjøring. Det skjer helt fra starten av ved å vise den sprikende arkitektur som omgir Buenos Aires, byggverk som kan assosieres med rastløse sjelers frustrerende liv i en tid da du kun er et tastetrykk unna å kommunisere med en venn, en kjæreste eller en blind date. Uten at man nødvendigvis blir mer sosialt tilpasset av den grunn.
Filmens hint til Woody Allens «Manhattan» blir etter hvert synlig på en søt og sjarmfull måte i noe som hadde egnet seg bedre som novellefilm.
BORGHILD MAALAND