«
Ikke spør meg hvorfor, men smurfene har fascinert meg siden jeg var en neve stor og strigråt for å ha gått glipp av Geir Børresens sceneshow med de små blå på en utescene i Moss en gang tidlig på 80-tallet. En likedan tiltrekning har jeg hatt mot filmer som kombinerer animerte vesener med ekte mennesker. Alt burde dermed ligge til rette for en knallkveld på kino, men dessverre innfrir ikke Smurfene anno 2011 mange forventninger.
Historien er håpløst uorginal, mer eller mindre nøyaktig det samme ble fortalt oss ved påsketider i årets verste film, «Hopp». Fullt så ille er ikke «Smurfene 3D» - filmen har begrenset festlige musikalinnslag til et minimum og har en farge- og fantasirik intro hvor 3D-effekten kommer til sin rett.
Da smurfene jages ut av sin egen verden og havner hos en selvrettferdig markedsansvarlig (!) i et kosmetikkfirma i New York, skrur manusforfatterne på autopilot: Slapstick-innslagene vil underholde kun de aller minste kinogjengerne, som også får seg noen reale berg-og-dalbane turer i mange heftige forfølgelsesscener - som ikke tilfører historien noe som helst. De små vil sannsynligvis også vil bære over med de utallige variantene av ordet smurf (hva smurfer du med? smurf en blåsmie etc etc). Denne litt eldre anmelder tok seg i å måpe over et kvinnesyn tilhørende et annet tiår, Hank Azaria (den onde trollmannen) i en overspilt ripoff av en av Peter Sellers mindre morsomme forkledninger , og av tvers igjennom skamløs produktplassering.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN