Linda Boström Knausgård skriver tekster som sitrer av liv, intensitet og intimitet.
Hun står mer enn solid nok på egne ben som forfatter, kona til Karl Ove Knausgård.
Les egen sak om Linda Boström Knausgård i dagens papirutgave av VG.
Helt i sin egen rett skaper hun et litterært rom som ingen kan passere uberørt gjennom. Og for å svare på 1000-kronersspørsmålet med en gang: Nei, korttekstene i «Grand Mal» minner ved første øyekast ikke umiddelbart om mastodonten «Min kamp».
Men likevel er likhetene mellom forfatterektefellene der:
I viljen til å bruke sin egen person, sitt eget liv og sin egen intimsfære i diktningen. I motet til å vise sårbarheten i de nære relasjonene, skyldfølelsen og usikkerheten som alltid følger hakk i hæl med forpliktelsen.
Denne samlingen av i alt 20 korttekster innledes og avsluttes med henholdsvis et ønske om beskyttelse og en forsikring om det samme. Begge ganger er det en mor som ytrer seg, og begge ganger er det i form av en nesten fortvilet mobilisering av indre styrke. Et forsvarsverk mot den store, truende frykten som ikke lar seg personifisere. Men som likevel er til stede som en opplevd intensitet.
Det gjelder ikke bare i disse to tekstene, gjennom hele samlingen er det en underliggende frykt, en følelse av at man hvilket øyeblikk som helst står i fare for å tråkke feil på den smale stien mellom idyll og sammenbrudd. Den sterke lengselen etter å gi seg hen, kontra den ødeleggende redselen for å miste. Umuligheten av å komme ut av et ekte kjærlighetsforhold uten at noe - eller noen - må dø.
Om det er barn, unge eller voksne kvinner som bærer fortellerstemmen, så er det uansett historier uten filter, uten forstillelse. Samlingen bærer preg av at Boström Knausgård har bakgrunn som lyriker, og mange lesere vil sikkert ønske seg mer kjøtt på beina i de ofte ganske tablåaktige historiene vi blir fortalt.
Men så er man herved advart: Dette er ikke litteratur for amatører.
SINDRE HOVDENAKK