Villmannen roer seg.
Misforstå ikke, gitarhals-virtuosoen er her ennå, men Berge har også fått noe mykere og mer alvorspreget over spillet sitt, noe mer genuint blått som gjør at helheten her er atskillig mer dempet enn før. Avslutningen «Darkness» er rett frem depressiv. Så er da også albumet dedisert minnet om Berges bror, Tor Egil.
Likevel savner jeg bittet. Berges stemme står ikke så godt til de rolige partiene, selv om han her spiller hårreisende vakkert på strengene. Det er i de buldrende, dynamiske og beinstampende fyrverkerilåtene at Bjørn Berge er i sitt ess. Her er han altfor sjelden i nærheten av dette som også er hans varemerke.
«Blackwood» har det vakre, men mangler det ville.
BESTE LÅT: «Once Again»
STEIN ØSTBØ