Mer fokuserte. Men ikke mer interessante.
Det er en del riktig ved LA-kvartettens tiende album. For eksempel begrenser det seg til halvparten så mange låter som dobbeltplanetariske «Stadium Arcadium». Og selv tyve år etter karrierehøydepunktet «Blood Sugar Sex Magik», høres vokalist Anthony Kiedis fremdeles ut som han akkurat rundet videregående.
For andre gang har derimot gitarunikum John Frusciante sagt takk for seg. Men i motsetning til da gruppa nesten ble slukt av Dave Navarros modalpsykedelia på midten av nittitallet, har de gjenskapt Frusciante som ung og nykter - i form av hans protesje og tidligere Warpaint-medlem John Klinghoffer.
Dessverre har ikke dette medført noe særlig mer enn glatte og måtelig interessante hvitfunkpoplåter, selv om disse på sitt beste glimter til med subtile nyanser til fordel for umiddelbart stadionfrieri - og på sitt verste lar «funky» rime på «junkie».
Det Damien Hirst-designede coverets antidopbudskap summerer uansett opp helheten best, der skinnet av noe forlokkende og fargerikt egentlig bare er potensielt illeluktende og garantert destruktivt.
BESTE LÅT: «Brendan's Death Song»
TOR MARTIN BØE