«
Anders Øvergaards kinodebut er på flere måter en vellykket sjangerøvelse. Den har med jenter og hester, flere hindre som må forseres, og det hele utspiller seg mot et bakteppe av vakker natur. Men det er rusk i maskineriet.
Når vi møter hovedrollefiguren Ida, spilt av Julie Nordhuus, er hun ei ufyselig byjente som nettopp har flyttet til en liten bygd i Nord-Norge. Hun blir introdusert mens hun sminker seg, hører på musikk og tygger tyggis, selvfølgelig høyt og smattende. Når moren tvinger henne til å møte jentene på den lokale rideskolen, forteller hun at hun er opptatt av sminke, blogging og «fashion», og ting skjærer seg raskt mellom Ida og «de innfødte» som hun mener er både møkkete og tilbakestående.
Men så skjer det noe. Dette noe er naturlig nok en hest. Han er høy og mørk og litt mystisk, og står i fare for å slaktes. Og motvillig knytter Ida nye bånd. Både til hesten Kehilan og til ridejentene.
«Til siste hinder» er en søt og uskyldig fortelling nesten blottet for dramatikk. Ida kommer raskt fram til at «Livet er mer enn drikking, klær og gutter». Noe mer moralsk oppbyggelig skal du lete lenge etter i disse Pikk-Alma-dager.
Filmens ekstremt tydelige klisjeer fungerer i sin sjangerform, men dialog og samspill hadde vært tjent med også å spille på subtilitet. I hvert fall innimellom. Det blir fort monotont og tamt.
Dessverre er det en del irriterende elementer som trekker filmopplevelsen ned. Flyten skjemmes tidvis av kontinuitetsslurv. Ida får rennende mascara samme sekund hun snubler baklengs i bekken, og varierende mengder vått hår i de påfølgende klippene. Enkelte partier er også lite troverdige. Når ridestevnet er i gang, står plutselig alle langs løypa med fulle Maarud potetgullposer, de fleste med tydelig Elias-reklame, og åpner dem simultant.
Dialogen er innimellom vanskelig å tyde. Og uten å røpe for mye av handlingen, kan det sies at det mest dramatisk som skjer hovedsakelig blir dramatisk på grunn av brå kameraføring. Det slutter også med flere løse tråder hengende i luften - muligens for å tas tak i i oppfølgerfilmen?
Summen er en velmenende film som har kommet langt innen sine lavbudsjettsrammer, men som i helhet ligger et godt stykke bak de siste årenes norske familiefilmer.
Som tidligere Pennyklubb-medlem, må undertegnede konkludere med at «Til siste hinder» garantert vil finne sitt publikum, og at den har ingredienser som også kan fenge dem.
INGVILL DYBFEST DAHL