Han har tatt seg litt sammen i det siste, Lenny Kravitz. Litt.
Her er han i småtrivelig Curtis Mayfield- og Prince soullune. Problemet er at han i likhet med sistnevnte har mistet evnen til å skrive melodier.
16 låter, og ikke én minneverdig «hook» å spore. Sangen som skiller seg ut, og den eneste som bærer noe preg av å være laget etter 1976, «Sunflower», skiller seg ut av en grunn: Den er så vidt mulig å mulig å huske etter at albumet er over.
Tekstene er flaue. Generisk kåtskap og glede, programmessig tilsatt sliten brorskapsforkynnelse. Kravitz er dyktig til å konstruere musikk. Men er ellers blitt komplett uvesentlig.
BESTE LÅT: «Sunflower»
MORTEN STÅLE NILSEN