Da han inntok rollen som Gollum i «Ringenes herre» så vi hva Andy Serkis var i stand til å gjøre - med nyskapende datagrafikk på laget.
I «Rise of the Planet of the Apes» er de datagenererte effektene kommet enda lenger. Ikke bare det, historien tar seg tid til å la sjimpansen vokse og utvikle seg til en fascinerende og sammensatt rollefigur.
Denne femte «Planet of the Apes»-variasjonen siden 1968 er klart bedre enn Tim Burtons skabbete nyinnspillingen fra 2001. Det har blitt et slags omvendt Tarzan-eventyr som også lener seg på «King Kong».
Will (James Franco) er en velmenende vitenskapsmann som tester ut en ny Alzheimers-medisin på sjimpanser. I det gjennombruddet kommer, går et av forsøksdyrene bananas og raserer hele laben. Først etterpå blir det klart at den medisinske virkningen er overført til apebabyen Will redder med seg hjem.
I tillegg til å reparere skadede hjernefunksjoner hos mennesker, er vidunderkuren Viagra for apers intelligens. Caesar lærer seg tegnspråk mens han spretter rundt i heimen som en jojo. Han er dessuten godt selskap for Wills demente far. Alt er topp, helt til situasjonen kommer ut av kontroll.
Caesar opplever en ulmende identitetskrise. Lojaliteten trekkes mellom artsfrendene og familien han har vokst opp med. I det opprørstrangen slippes løs, skapes hårete enkeltscener.
Det er også da filmen frigjør seg fra det forutsigbare handlingsforløpet og fester spenningsgrepet. Den svinger seg mot tretoppene, med noen voldsomme trefninger underveis.
Paradoksalt nok fremstår det menneskelige rollegalleriet mindre nyansert enn Caesar. Det får heller passere. At de etiske sidene ved genmanipulering fares over med en harelabb kan også tilgis. Sympatien ligger uansett hos sjimpansesjefen.
«Rise of the Planet of the Apes» er ingen genistrek, men en godt gjennomført apestrek.
TORMOD HALLERAKER