Vincent (Fitz) har Tourettes syndrom, og blir institusjonalisert etter at moren hans dør av skrumplever («din skyld», sier faren, «da ses vi til jul»). Han har morens aske i en pastilleske, og en kveld stikker han av i bilen til terapeuten sin, sammen med anorektikeren Marie (Herfurth) og nevrotikeren Alexander (Allmayer, manisk og motvillig, men ramm bak rattet). Målet er å komme seg over grensen til Italia, der restene etter moren skal spres i havet.
«Vincent vil ha(v)» støter på problemer idet Vincents far og institusjonsterapeuten legger etter dem i en annen bil, og filmen introduserer buskiselementer i det som allerede er en litt emmen cocktail bestående av like deler romantisk komedie og smertefullt drama; en type «Gjøkeredet» (1975) møter «Rain Man» (1988) i de tyrolske alper. Bruken av amerikanskklingende såpeoperarock forkludrer også det som er en varm, søt film.
Ikke strålende. Det sier sitt om en ellers begredelig kinosommer at den likevel nesten kan anbefales.
MORTEN STÅLE NILSEN